…mot eget tidsforbruk og den heft det innebærer å endre mellom bloggene her på VGB hele tiden. Men jeg fortsetter selvsagt bloggingen, rett her borte på Bustefaen.com, som er identisk med den tidligere fotobloggen. Bilder blir det også fortsatt. 

Vel møtt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kanskje den aller beste idéen jeg ikke har kommet på, tenkte jeg etter å ha lest bare én setning.

Her er et lite utvalg, resultater fra det genialt enkle konseptet "True stories, told in one sentence":

"Today you shaved your hair into a mohawk to make my mom laugh over
losing hers to chemo and today I realized that you are my hero."

"After three years of Alzheimer’s ravaging his mind, he looked at me,
his 18 year old granddaughter, and asked, "Are you mad at me mommy?""

"I accidentally bought by boyfriend a hooker in Thailand when all I meant to purchase for him was a massage."

"The one-night-stand girl and I met again at an extended family reunion."

"As I dropped my spare change into his cup and heard a splash, I was
horrified to realize he was not a homeless person begging for money but
just a guy on the corner enjoying his coffee."

"When I was reading Walden on a park bench, a homeless black man walked past and said "I used to read Thoreau"."

"I went over to the counter to try on a pair of gorgeous glasses in
front of the mirror, when I saw the reflection of my boyfriend kissing
the pizza guy right behind me."

"I knew I was going to fail the class when the professor pulled me aside
and asked, "Do you have a learning disability I should know about?""

"My three-year-old son brought me my anti-depressants, asked me to take them and come outside and play."

"I knew I was at a low point when I became jealous that my friend’s unemployment checks were bigger than mine by two dollars."

 "As the vomit crawled up my throat I suddenly realized I was holding the barf bag upside down."

"I braced myself, stoic and still as stone, as they wheeled your body
into the room, and I didn’t break down until I realized your long hair
was still wet from the last shower you took."

"There is no odder combination of items at the grocery store than a jar of Vaseline and a single cucumber."

"I have to choose between anti-depressants and weight loss, when half the reason I’m depressed is because I’m fat."

"He molested my big sister and then 20 years later, he married my mom."

"On Mother’s Day, I remember when my mother told me that if she had known about abortion in 1946 I wouldn’t be here."

"She hung herself with the purse I gave her for Christmas."

"My parents believed that black and white people were equal until I started dating a black man."

"As he watched them make his hamburger from the counter, my four year
old announced loudly that he was no longer interested in being an
astronaut when he grew up but would prefer to have a job at McDonalds."

"As I gave him the last 35 cents in my pocket, I realized that the homeless man was now wealthier than I was."

"When I was 5 or so my mom would tell me to lie down before she tied my
tie and I just now realized at the age of 19 that she did this because
she’s a funeral director."

"As I was washing my hands I noticed the lack of urinals along the wall
and realized I had made this mistake twice in the same day."

Og det fortsetter og fortsetter. Hundrevis. Fantastisk. Men til slutt en til min alltid tidsforvirrede lillebror:

"I realized I was getting old when I referred to something that happenend two years ago by "the other day.""

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Joda, det er sant. Men først og fremst er det funny as hell:

Akkurat nå er dette den mest populære videoen på YouTube. Om det er bra for John McCain at denne snutten går sin seiersgang på the internets? Neppe…

Jeg regner med litt vanlig kluss i å få embeddet denne videoen. Derfor også denne linken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg, derimot, treffer ingen som ønsker mer SV-politikk. Kanskje vi begge trenger å komme ut mer?

Til mitt forsvar må jeg si at per siste meningsmåling vil over halvparten av velgerne ha mer høyrepolitikk, mens bare en av fjorten vil ha mer SV-politikk. Kristin Halvorsen har derfor en langt enklere oppgave foran seg enn jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er dagens VG på nett som kan bringe nyheten om en kvinne som for en ukes tid siden ble funnet forkommen i en tunnel i Bergensområdet. To menn som kom til ringte politiet, som skulle komme når de fikk tid. Det fikk de tydeligvis aldri, for i dag ble hun funnet død på samme sted.

Bergenspolitiet tar ingen selvkritikk:

- Vi gjorde en adekvat håndtering av situasjonen. Det var ingenting som tilsa at denne kvinnen var i nød, sier visepolitimester John Reidar Nilsen.

Det stemmer nok, så sant man helt velger å se bort fra nødtelefonen som ble ringt inn av de to mennene som først fant kvinnen.

Men ellers skal vel både politiet og alle vi andre være glade for at det bare var en narkoman dette handlet om. Tenk om det hadde vært et fullverdig menneske som ble etterlatt på denne måten. Tenk om det var noens søster, barn eller mor som var syk og forkommen. Det skulle tatt seg ut, dere!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er nyss heimkomen fra en tur over pytten. Forresten husker jeg ikke helt hvor jeg hørte akkurat det uttrykket først, men det er jo rimelig siden USA er "over dammen". De av oss som har seilt noen ganger over Nordsjøen vet likevel at det ikke akkurat er en pytt å spøke med. Og slik var det for såvidt også denne gang: Vi landet i storm, tok av i kuling, og i mellom var det flom…

Nå var det jo båtmessen i London jeg skulle besøke. Og kjekt var det, som alltid. Nyttig også. Men enda kjekkere å tusle rundt i bokhandlene i Soho etter arbeidstid, besøke alle gitarsjappene i Denmark Street fire ganger, og så endelig få denne vakre damen ovenfor med seg hjem på rommet.

Frøken Gibson, altså, nærmere bestemt Gibson Les Paul Standard Wine Red 50’s neck produsert i januar 2007 ved Gibsons fabrikk i Nashwille, Tennessee. Gudbedre for en gitar. Kom ikke her og si at money can’t buy you love. Eller happiness. Tullball. Frk. Gibson kostet så det sved i pungen, men jeg er så absolutt en lykkeligere mann…

Forresten, det gjorde jo ikke noe at hun kostet mellom 5 og 10 lapper mindre i London enn her hjemme. Godt hjulpet av en pundkurs som nå er nede i 10,40 og deromkring. Dermed er både fly og hotell innspart bare på denne gitaren. Selve kjøpet var forresten en snodig opplevelse. En tenåring rundt de 35 satt bak disken, med langt, fett hår, tyggis som krevde hele hjernekapasiteten og et tomt blikk ut i ingenting. Når jeg omsider klarte å få påkalt oppmerksomheten slik at han kunne plukke ned gitaren til meg (do not touch) begynte han å spille på den. Spille dårlig, må jeg få legge til. Fullstendig hjernedød selger. Men til slutt fikk jeg lagt mine klamme fingre på skjønnheten, og da var saken avgjort, service eller ikke. På vei ut fikk jeg med meg at salgsduden åpnet en boks øl. Åpenbart en anledning til å feire.

På vei hjem til hotellet fikk jeg meg en indisk matbit, som alltid er obligatorisk i London, og stoppet innom en bokhandel til. Der kom jeg i snakk med en hyggelig advokat, utelukkende på grunn av at jeg bar på en Gibson gitarkasse. Han kunne det meste om nakkeprofiler, lakkvarianter, humbuckermikrofoner og i det hele tatt. "Is this your first Gibson?", spurte samleren. Jeg måtte innrømme at det er det ikke, men det er min første Les Paul. Om jeg kunne åpne kassen og gi ham en titt? But of course, min nye og ukjente venn. "Oh, congratulations! It’s beautifuuuul!". Snakker meg om. Jeg ønsket meg en gitar, ikke medlemsskap i en kult. Men moro dette. La det bare ikke bli en vane. Jeg er norsk og ikke vant til å åpne verken gitarkassen eller meg selv for fremmede advokater i utenlandske butikker.

Tilbake på hotellet passet det godt at Hilton hadde oppgradert meg til en feit suite i 11. etasje, med masse speil å posere i og en hel endevegg i glass med utsikt over "hele" London. *) Det neste halve døgnet ble nemlig tilbrakt med Frk. Gibson rundt halsen, headsett på hodet og elektronisk gitarprosessor i pysjamaslinningen. Do not disturb på døren og disturbed person innafor. Jeg vet i himmelrik så feit en solo. Pure bliss.

To andre refleksjoner:

1)

Londons Hilton Hotel Metropol ligger nå i det okkuperte Irak. Straks en er utenfor porten skynder damene seg reddsomt avgårde i ly av sin burka, mens mennene har Saddambart, sitter på oppvarmede utekafeer og røyker vannpipe. Det er knapt et blekansikt å se, og hissige arabiske stemmer gjaller mellom husveggene, gjerne fulgt av uforklarlig og småskummel latter.

2)

Jeg snakker bedre engelsk enn alle som jobber hos Hilton. Bedre enn italieneren i resepsjonen, den russiske portneren, den filippinske rompiken, den taiwanesiske vogntrilleren fra room service – og definitivt bedre enn den underlige skruen som tar telefonen når du ringer servicenummeret, hvor i all verden han, hun eller det måtte komme fra. Jeg klager ikke: Alt fungerte utmerket. Jeg bare konstaterer at nå som alle engelskmennene har flyttet til Spania er det andre som driver landet for dem i deres fravær.

*) Høres betydelig mer ekstravagant ut enn det er. Via LondonTown.com eller Hotels.com fulgte jeg standard prosedyre med å sortere på antall stjerner og beliggenhet, og så velge blant hotellene med de feiteste rabattene. Rundt 65% avslag tror jeg det ble, og dermed billigere enn et tostjerners krypinn i Oslo. Ved å insistere på internett på rommet (oppgitt i reklamen) ble jeg så gratis oppgradert fra enkeltrom (som ikke har dette) til suite (som har). Det hele kom langt under statens regulativ for utenlandsreiser (tilpasset politikernes eget reisemønster?), og dermed putter man lovlig og skattefritt differansen i lommen, så sant arbeidsgiver aksepterer det. Det gjør min (som er meg).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var ikke særlig vanskelig, faktisk. Bergens Tidende viste et bilde av den mistenkte, nå siktede, som de hadde i arkivet fra en tidligere sak. Tidligere sto navnet på fotografen under bildet (nå endret bare til BT.no), og ved å google fotografen fant man enkelt frem til den opprinnelige saken og navnet på den siktede. Uten at jeg noen gang har møtt siktede gjorde dette at jeg kjente til navnet bare noen få timer etter arrestasjonen.

I etterkant er det laget videoer som gir så mange ledetråder at det hele enkelt nøstes opp. Dagbladet har i sin papirutgave også gitt informasjon som enkelt identifiserer mannen. 

Men jeg vet mer enn det. Fra Gulesider.no har jeg adressen hans, og telefonnummer, både hjemme og mobil. Tilbake på BT.no (eller VG, Dagbladet, Dinside etc) finner jeg ut at han hadde en nettoinntekt på kr 2.024.069 i 2006, og sto med en formue på kr 6.865.936. Han betalte for øvrig kr 874.998 i skatt, noe som ikke på langt nær dekker regningen på etterforskningen av lommemannen, som har kommet på ca. 14 millioner nå før saken skal begynne i rettsapparatet. Et kjapt søk til på navnet identifiserer bedriften hans, så der snoker jeg rundt litt på hjemmesiden. (PS: Den gikk ned og må nå gjenfinnes på the Wayback Machine: Hva innebærer det for dusinet ansatte som jobber der?) Men siden jeg har tilgang på DBOnline.no går jeg inn og finner regnskap for de tre siste år. Da kan jeg konstatere at han ikke har noen betalingsanmerkninger, og nest høyeste kredittrating. 

Litt mer googling, og jeg finner hjemmesiden til den motorsportklubben han var med på å stifte (før BT går ut også med dette). Og som en kuriositet, en snodig bil han har kjørt rundt i. En annen kuriositet: Han har en nabo med samme navn. Hvor gøy er det? Et kjapt søk bekrefter min frykt: En idiot har allerede publisert navn, adresse, telefonnummer, selskap, styre, inntekt, formue etc i et lett tilgjengelig debattforum…for naboen til han som er siktet. Hvilken tid går denne stakkars mannen i møte?

Jeg har funnet ut mer enn dette, folkens. Men det er på tide å komme til poenget. Og det er dette: Mannen er siktet, ikke dømt. Han har en familie, venner og arbeidskolleger. De burde vært spart for dette mediasirkuset. I det minste burde de vært spart for at han identifiseres. 

Videre: Ut fra det vi har fått vite er dette en slam dunk case. Det finnes ikke noe rom for tvil. Da er det lett å glemme at alt vi har fått presentert så langt er politiets fremstilling. Den er forhåpentligvis korrekt, men det skal retten avgjøre en gang i ikke altfor fjern fremtid. Nå får vi presentert politiets bevis, som DNA og en bukse med lommer uten for, noe som innebærer at det bedrives en betydelig forhåndsprosedyre fra politiets side i media. Dette er en sak som senere skal avgjøres ved hjelp av jury. Hvor har har man tenkt å finne uhildede jurymedlemmer etter denne mediadekningen? I Sverige? Så langt har ikke den siktede hatt annen talsmann enn en seksualforvirret advokat som ennå ikke har fått snakket med sin klient.

Denne saken gjelder pedofili, og dermed er det kanskje ikke overraskende at vi finner diskusjonsfora på nettet hvor navnet til den siktede oppgis, samtidig som man oppfordrer innsatte til å myrde ham så snart han er innenfor murene. Men la oss ta et skritt tilbake, coole ned litt og huske at akkurat det samme som har skjedd her kan hende en hvilken som helst siktet i en hvilken som helst sak. En drapssak, en skattesak…hva som helst som av en eller annen grunn fenger medias interesse. Saker som kan være alt annet enn slam dunk. 

Jeg er ikke spesielt bekymret for lommemannen, kjære leser. Jeg tror, men vet selvsagt ikke, at politiet har pågrepet rett person, og da blir det godt å få ham bak murene i lang tid. Men jeg er alvorlig bekymret over rettsikkerheten i det kombinerte media- og overvåkningssamfunnet vi befinner oss i. Vi har allerede hatt grove justismord i dette landet: Flere enn vi liker å innrømme, men Liland-, Moen- og Bjugnsaken er blant de mest kjente. Det norske rettssystemet er sant å si relativt lite robust som det er, noe gjentatt kritikk fra Europas menneskerettsdomstol viser, og for meg virker det som om vi nå legger det meste til rette for at justismord skal gjenta seg. 

Og så tenker jeg på naboen til den siktede. Han med samme navn, men en annen familie, annen bedrift og et annet liv, nå feilaktig blåst på nettet. Noe så jævlig. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når sant skal sies, så er det på langt nær bare jeg som rocket Afghanistan; den gleden tilfalt hele bandet vårt, AC/ZZ. Men, folkens, dette er min blogg.

Posteren er det for øvrig Dave Thaddeus i CreationStation som skal ha æren for. Vår eminente sanger.

Nei,
jo, altså, historien er jo slik da at som en følge av sommerens
opptreden på Classic Rock Festival i Sandnes kom vårt lille moroband
Forsvaret for øre, bokstavelig talt. Så på en ganske alminnelig tirsdag
i september kom forespørselen via festivaldirektøren om vi kunne tenke
oss å spille for de norske troppene. I Afghanistan…

Det var
ikke nei i vår munn, med unntak av at trommis Ketil Andersen var
opptatt på annen kant og måtte erstattes av (Kill) Kenneth Andersen.
Det gikk over all forventning bra; to øvinger her hjemme og en time på
stedet, og Kenneth hadde mer enn 20 låter innabords. Imponerende.

Jeg kommer til å ha en god del å skrive om Afghanistan, både i billedbloggen og ateistbloggen min.
Her vil jeg bare si at det å få reise rundt og besøke Mazar E Sharif,
Meymaneh (såvidt) og Kabul var en stor opplevelse og et minne for
livet. Et fantastisk innblikk i en annen kultur, og i den innsatsen som
over 30 nasjoner gjør i forsøk på å skape og bevare fred i landet. Takk
til dere som titter innom og som vi møtte der nede for en strålende
mottakelse og opphold!

Takk ikke minst for den fantastiske
responsen på selve musikken. Vi gjorde tre konserter. Den første
halvveis under et telt i stupmørke Mazar E Sharif. Utrolig moro. Den
andre, i Kabul, er vel noe nær det kuleste vi har vært med på. 6-7-800
gale menn (og kvinner) som fikk teltet til å løfte seg med applaus,
plystring, hoiring – for ikke å si stagediving og helikopterøl. Aldri
har "Angus" Bustefaen hatt det morsommere der han sprang, fjernstyrt,
ute blant publikum og rev gitarsoli. Og så til slutt en mer intim men
definitivt minneverdig konsert på velferdsbygget Air Force 1.

Helt rått. Kulere enn dette blir det ikke. Takk!!!

PS:

To
you MotherFokkers flying us around the dustbin in your wonderful flying
machine, the Fokker 50: Thanks for all the hairy flying, the low pass,
and most of all for showing us such a great time!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært
perioder i livet hvor synet av Trond Giske på TV eller lyden
av ham på radioen har minnet meg om den bedervede chorizoen
jeg spiste på et femstjernes hotell i Spania. Den var dyr og
smakte snodig. Etterpå spydde og dreit jeg i fire
dager.

Men det er slik med salmonella at den slår hardest den
første gangen. Har du først blitt infisert en gang
tåler du mer den neste. Du bygger opp en toleranse. Og
akkurat som jeg kan tåle dårlig chorizo neste gang
jeg støter på en, kan jeg
nå tåle Trond Giske i stadig større
mengder.

Det er derfor jeg nå kan møte hans stadige utspill til
forsvar for spilleautomater med latter og hoderysten, i stedet for
å bli sløret i blikket og speide etter nærmeste
toalett. Jeg ler hjertelig, siden jeg husker hvordan han nylig i
TV-debatter satt side om side med legen Hans Olav Fekjær, en
av Norges fremste eksperter på spillavhengighet. De var
hjertens enige om spillemaskiners iboende faenskap. Nå
står de steilt mot hverandre: Fekjær fortsatt som
motstander, Giske nå som ivrig forsvarer av spillemaskiner.
Årsak: Spillemaskinene overtas av staten.

Jeg tror ikke at Giske er fullstendig idiot. Han husker hva han og
Fekjær var enige om. Derimot tror Giske tydeligvis at en stor
andel av den gemene hop, "alminnelige nordmenn" slik det heter hos
Frp, er idioter. At de har glemt alt han sa, eller ikke
skjønt argumentene han kom med.

Nå viser det seg at fire av fem ordførere ikke
ønsker spilleautomater i sine kommuner. Formodentlig husker
også disse Giske og Fekjærs argumenter, og var enige i
dem. De ønsker ikke at idrett og kultur skal subsidieres av
samfunnets mest utsatte; spillavhengige, lavtlønnede,
sosialklienter, arbeidsledige, som utgjør en stor del av
spillenes inntektskilde. De har tydeligvis bevart tre egenskaper
som vår kulturminister synes å ha mistet på sin
altfor raske ferd fra politisk broiler til regjeringsmedlem:
Hukommelse, samvittighet og anstendighet.

Men vet dere hva som hadde vært skikkelig morsomt? Det er om
vår machiavelliske kulturminister viser seg å ha rett,
og de fleste nordmenn faktisk er semidemente idioter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende